For mange av fugleartene våre ligger de viktigste grunnene til bestandsendringer tusener av kilometer utenfor våre grenser. Det kan dreie seg om klimatiske forhold i arktiske områder i hekketida for vadere, ender og gjess. Hekkebetingelsene på tundraen som kan variere kraftig fra år til år, vil gi seg utslag i antallet av nordlige høst- og vintergjester hos oss. Lettest registreres dette hos de normalt tallrikeste gjestene fra nord som f.eks. sandlo, dvergsnipe og myrsnipe. Generelt har høgarktiske vadere som tundralo, polarsnipe, sandløper, tundrasnipe og lappspove vært fåtalligere i 90-åra enn i forrige tiåret.

For de langttrekkende hekkefuglene våre er nedbørsmengdene i Vest-Afrika avgjørende for bestandsstørrelsen hos oss påfølgende sommer. Særlig viktig er regnmengdene på savannene like sør for Sahara-ørkenen, i Sahel-sona (se kart). Regnet som faller her i løpet av sommeren og høsten, er med på å danne livsgrunnlaget for trekkfuglene våre under passasje eller overvintring. Svikt i regnet, betyr massedød.

Mange av fuglene "våre" er internasjonale og tilbringer knapt tre måneder av året hos oss. De påvirkes derfor i stor grad av vær- og næringsforhold langs trekkruta og i vinterområda. Særlig sårbare i så måte er arter som må over Sahara og som overvintrer i det ofte tørkeramma Sahel-beltet sør for ørkenen. Tornsangeren er en av disse som i Karmøyheiene har en av Norges tetteste forekomster.

Et eksempel på drastisk effekt av Sahel-tørken, fikk vi oppleve våren 1969 da den normalt tallrike tornsangeren, nesten ikke var å finne i Karmøynaturen. Tørken i Sahel var vinteren 1968/69 den verste på 30 år. Mange andre arter opplevde også dramatisk bestandsreduksjon som følge av tørken; nevnes kan sandsvale, låvesvale, sivsanger og gransanger. Tørre år fulgte etter hverandre på begynnelsen av 70-tallet, og overnevnte tørkeramma arter nådde et bestandslågmål hos oss i 1973-74. Seinere har 1983-84 skilt seg ut som ekstremt tørre år i det vestlige Afrika og nye botnnoteringer i hekkebestandene blei gjort hos oss for arter som låvesvale og gråfluesnapper.

Figur 5. Kart over Nord-Afrika og Sahel-sona (gråtona). Området som er innramma blir oftest tørkeramma. Det er særlig rett sør for dette at vi finner mange av trekkfuglene våre om vinteren: løvsanger, tornsanger, buskskvett og svarthvit fluesnapper for å nevne noen.

Fra 1985 har regnet i aukende grad vendt tilbake både til områda nærmest Sahara og lenger sør, og dette har gitt positive utslag for mange av Afrika-farerne våre. Åra 1986-88 skiller seg ut som rekordår hva angår hekkebestand og hekkesuksess. Hvis en legger til grunn talla fra ringmerkinga på Blikshavn, framstår 1986-88 som de mest gyldne åra for bl.a. låvesvale, buskskvett, tornsanger, løvsanger, grå- og svarthvit fluesnapper samt trepiplerke (jfr. grafiske framstillinger over bestandsvariasjoner, Blikshavn 1982-96). Samtlige er arter som overvintrer i eller passerer Vest-Afrika.

Foruten klimavariasjoner utenfor våre grenser, påvirkes trekkfuglene av menneskelige aktiviteter langs reiseruta og i vinterområda. De som overvintrer i tropene, befinner seg for det meste i savanneområda, få eller ingen tilbringer vinteren i den resterende afrikanske regnskogen. Negative utslag for nordiske hekkefugler vil en få med fortsatt ødeleggelse av den allerede sparsomme savannevegetasjonen sammen med overbeiting av grasslettene.