I registreringsperioden (1970-96) har 9 arter forsvunnet som hekkefugler i Karmøy. Disse er storlom, dvergfalk, fasan, åkerrikse, småspove, steinvender, tyvjo, ringtrost og løvmeis. Naturtypene som disse artene var knytta til, taler tydelig om hvilke habitater som har tapt flest arter som en følge av de endringene som har skjedd i Karmøynaturen siden 1970. Av de 9 var 4 knytta til heiområda, 2 til den indre skjærgården, 2 til kulturmark og 1 til lauvskog.
| Tyvjoen hekka i 1960- og 70-åra på lyngbevokste holmer både i Karmsundet og i skjærgården utenfor Åkra-Torvastad. Den levde i stor grad som parasitt på terner som den stjal fisk fra. Reduksjonen av ternebestanden i aktuelle hekkeområder for tyvjoen er en mulig forklaring på at den ikke lenger hekker i Karmøy. På Vardholmen utenfor Torvastad hekka det i flere år et par der den ene fuglen var av den lyse fargevarianten (bildet), mens den andre var mørk. |
Blant de artene som er kategorisert som direkte trua, finner vi ytterligere 3 arter som har tilhørighet til lyngheia, nemlig heilo, hubro og jordugle. Den fjerde direkte trua arten er gulerla med tilknytning til jordbruksarealer på Vest-Karmøy. Tapet av steinvender og tyvjo i den indre skjærgården har utvilsomt med minkpredasjon å gjøre. Løvmeisens forsvinning har ingen klare årsaker. En sammentrekning eller reduksjon av bestanden er også registrert bl.a. i Sverige og England uten at en vet noe sikkert om grunnene til dette. Nærmest hekker ennå løvmeisen vanlig i Sveio og Tysvær. Åkerriksas dramatisk nedtur i heile Europa har med omlegginga til et mekanisert og monokulturelt jordbruk å gjøre. Nærmeste kjente hekkested for arten er Bømlo (reirfunn 1994). Flere forsøk på utsetting av fasan i Karmøy har mislykkes, trolig fordi arten er sterkt utsatt for både to- og firbeinte predatorer.
Hekkesesongene -94 og -95 gav på ny indikasjon for hekking hos småspove og åkerrikse. Et dvergfalkpar gikk til hekking, men lyktes ikke med å få opp unger.