Vi skal nå ta en kikk på Karmøys forskjellige naturtyper og hekkefuglenes fordeling på disse. Vi har valgt en grov inndeling på fem ulike livsmiljøer. En mer detaljert inndeling av leveområder eller habitattyper fins i forklaringen til tabell 1.

Ved kysten
Sjøfuglreservata - Verneverdige kystområder
Mange fuglearter hekker i Karmøy fordi havet gir dem rikelig med mat og fordi skjærgården tilbyr trygge boplasser. Våre vanligste hekkfugler med sterk tilknytning til sjø og havstrand er havhest, toppskarv, tjeld, gråmåke, sildemåke, svartbak, fiskemåke, krykkje, rødnebbterne, makrellterne og ærfugl. Samtlige har hekkebestander i størrelsesorden 300-1000 par, med unntak av gråmåke og sildemåke som med stadig auking nok sprenger denne ramma. Blant de tallrikeste småfuglene er skjærpiplerke og bergirisk. På enkelte holmer langs vestkysten av Karmøy hekker også svært sårbare og fåtallige arter som grågås, siland, lunde og teiste. Tyvjo og steinvender er for tida ikke å finne blant hekkefuglene i skjærgården, mens gravand og hubro ennå har tilhold med noen ytterst få par. De fleste av de ca. 10 ravnepara som årlig hekker i Karmøy, har reir i tilknytning til klippekyst og sjøfuglkolonier. Sjøl om gråhegren hekker i trær må den også betraktes som en art med sterke bånd til sjøen. De 3-4 årvisse koloniene i Karmøy ligger alle nær strandkanten.

Usikkerhet om hekking knyttes til havsvala som har vist seg å være svært tallrik ved kysten av Rogaland i starten på hekketida (juli-august). Artens kryptiske atferd gjør at hekking er vanskelig å påvise. Ei havsvale ringmerka på Ferkingstad, blei gjenfunnet på Shetland etter bare 6 dager, noe som tyder på at havsvaler på matjakt ved Karmøy faktisk hekker på andre sida av Nordsjøen!

Med hensyn til vern av kystområder, merker gruntvassområda og sjøfuglkoloniene seg ut. Noen viktige hekkeplasser for sjøfugl er allerede freda, andre ikke.

Viktige fugleområder i Karmøy

		Trykk på det stedet du vil se nærmere på av Karmøy! Eller trykk på forklaringen under kartene for å se disse!
Sjøområder	Landområder

Sjøfuglreservata
Naturreservat er den strengeste verneformen vi har i Norge. I Karmøy har 8 lokaliteter reservatstatus. Med unntak av ei svært planterik myr på Øvre Eide, gjelder alle de verna områda hekkeplasser for sjøfugl. Ferkingstadøyane blei verna i 1978, de øvrige reservata blei oppretta våren 1982. Disse er: Ryvingen/Klovningen, Gjegningen og Nordre Longaskjer, alle i Åkra-skjærgården. Videre Jarstein vest av Syre, Urter utenfor Torvastad og Tednholmen i Karmsundet på Avaldsnes. Stedene som blei utpekt som reservater i 1982, gjenspeiler noen av sjøfuglenes viktigste hekkeplasser den gangen. Tre av reservata har ironisk nok etter fredinga knapt hatt hekkefugler i det heile tatt. Dette gjelder "ternereservata" Gjegningen, Longaskjer og Tednholmen.

Noen viktige bestemmelser for sjøfuglreservata: Allmenn ferdsel på land i reservata og på sjøen innenfor en avstand av 50 m fra land er forbudt i tidsrommet 15.4-1.8. For Ferkingstadøyane er fredningsperioden 1.5-20.7. For Urter er det året rundt tillatt med skånsom ferdsel til og fra og ilandstigning på nordre del av hovedøya, avgrensa i sørøst av en bratt skrent. Jakt i reservata er forbudt i tida 1.3-1.9, for Ferkingstadøyane heile året.

De få alkene som hekker i Rogaland, holder alle til i sjøfugl reservater. Ferkingstadøyane er eneste hekkeplassen for denne fuglen i Karmøy.

Verneverdige kystområder
Mange holmer og øyer som både under tida for opprettelse av verneområda og i dag er svært fuglerike, har dessverre aldri oppnådd reservatstatus. Noen av disse er imidlertid nevnt i "Kommuneplan for Karmøy 1996-2007" og gitt vernestatus som LNF-N lokaliteter. Her finner vi omtalt flere holmer i området Åkra-Vedavågen, Torvastad-Feøy, samt ved Skudeneshavn og i Karmsundet (Guleskjerå og Selen/Lauvøy-området).Andre fuglerike lokaliteter knytta til kysten, er de grunne vågene med leire eller mudderbotn med undervassenger og strandenger knytta til seg. Disse spiller en nøkkelrolle som steder for fødesøk og rast for en rekke fugleslag, såvel for standfugler som for trekkgjester. Følgende er prioritert som naturområder (status LNF-N) i kommuneplanen: Bøvågen, Dalsvågen og Haugavågen (Torvastad), Syrevågen og Hålandsvågen (Skudenes), samt Vikevågen og Nygårdsvågen som er båndlagte i medhold av naturvernloven (regulering). I tillegg kommer Tarevika på Langåker, opprinnelig ei lita sandstrand, som etter hvert er snevra inn pga. utvidelse av omliggende jordbruksland. Taren som til stadighet hoper seg opp og råtner innerst i vika, tiltrekker seg lett fugler på matjakt. Sammen med Åkrasanden er Tarevika Karmøys viktigste rasteplass for polare vadere under høsttrekket.

Reservatstatus for sjøfuglkoloniene, skjerpa innsats for bekjempelse av villmink, samt båndlegging av fuglerike strand- og gruntvassområder er nødvendig for å sikre eller auke bestandene som er knytta til sjø og havstrand.

I lyngheia
Verneverdig hei og våtmark
"Se på den perlen som parken i Skudeneshavn er...i motsetning til den prærieaktige og trettende ensformigheten som nå ligger mellom de nakne bergknollene her og der." Sitatet er henta fra boka "Karmøy landfast 1955" og formidler den tanken mange hadde at heiene og det åpne landskapet var lite verdt og at skogplanting ikke bare ville lønne seg, skogen ville også forbedre klima på den forblåste øya og dermed være "en absolutt nødvendighet" for framgang og utvikling. Ideen om å kle øya vant fram, og i dag gjenstår bare ett eneste lyngområde som er stort nok til å gi en opplevelse av "å være til fjells", som mange ennå sier om å ferdes i Karmøyheiene. Dette lyngfeltet strekker seg fra Hovdastad i sørøst, forbi Kigjavatnet og nordvestover mot Buadalshøgda og Rossafjellet.

Av fugler sterkest knytta til lyngheia er mange trua med utrydding, om de ikke allerede er borte. Nevnes kan dvergfalk, småspove, ringtrost, svartstrupe og jordugle. Regelmessige, men fåtallige hekkere som orrfugl, hubro og heilo har også sterk tilknytning til heiene, det samme har tallrike arter som heipiplerke, tornsanger og buskskvett. Lyngkledde holmer som ennå fins såvidt i skjærgården, var i sin tid kjærkomne hekkesteder for tyvjoen. De er ennå ettertrakta som reirplasser for bl.a. ærfugl, siland og grågås. Generell bestandsreduksjon i mange europeiske land, har ramma mange Karmøy-arter som før i tida hekka i stort antall i heiene. Til disse hører vipe, rødstilk, storspove, enkeltbekkasin, sanglerke, gråtrost og sivspurv. For 10-20 år siden fantes det også kolonier av svartbak, gråmåke og sildemåke i heiområda.

Heiene fungerer både som koldtbord og som skjulested for mange arter, ikke minst på ettersommeren. I juli og august er heiene populære både blant insektetere og bærelskere, og hekkefuglene her får da besøk av fugler som ellers har tilhold i andre naturtyper.

For noen arter virker lyngen først og fremst som skjulested under rugeperioden, og ungene ledes ofte ut av heia til mer næringsrike steder. Eksempler på slike arter er strandsnipe, storspove, rødstilk, brunnakke og stokkand. Spurvefugler som rødvingetrost, svarttrost, linerle, steinskvett og gulspurv, som ikke kan lokke ungene med seg bort fra reiret før de er flygedyktige, drar i stor grad ut av heiområda for å finne mat til ungene.

Totalt sett huser ennå lyngheiene et mangfoldig og individrikt fugleliv, som dessverre bl.a. ved skogplanting har lidd store tap. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å få tilbake lyngviddene og deres fugleliv slik det en gang var. Det er derfor ekstremt viktig å beskytte de resterende områda mot skogplanting, og ellers forvalte dem på en klok måte til framtidig glede for de som lever der og for oss sjøl.

Ved vatn og vassdrag
Verneverdig hei og våtmark
Betydelige deler av vassressursene i Karmøy er regulert til drikkevatn eller industriformål. Dette er næringsfattige vatn som ligger i områder med tungt forvitrelig og næringsfattig berggrunn: granitt/dioritt og gneis. Vegetasjonen i disse vatna er artsfattig, men frodig. Vanlige planter er flaskestarr, sjøsivaks, brasmegras, botnegras, tjønngras, tjønnaks og nøkkeroser. Karakteristiske hekkefugler på holmer i eller ved bredden av slike vatn er strandsnipe, siland, stokkand og linerle. I Fotvatnet og Grødemsvatnet er det ternekolonier i år uten predasjon av mink eller rovfugler og hubro.

Med stø kurs fra Vest-Afrika ankommer makrellterna Karmøy i månedsskiftet april/mai. Vellykka hekking bringer de samme fuglene til de samme reirplassene år etter år. Bildet er fra Fotvatnet - en av de få hekkeplassene som ligger i ferskvatn.

Et stadig sjeldnere syn i drikkevatna er storlomen, som tidligere var hekkefugl i kommunen. Som en kuriositet kan nevnes at det i flere sesonger på 1980-tallet hekka ærfugl ved ferskvatn på Karmøy, nærmere bestemt i lyngbakkene rundt Grødemsvatnet.

Noen få vatn i Karmøy kan kalles næringsrike eller eutrofe ved at de ligger i områder med skifrige eller sedimentære bergarter, berøres av marine sedimenter, og/eller er omgitt av jordbruksarealer. Eksempler på slike er Tjøsvollsvatnet og Heiavatnet som kjennetegnes bl.a. av frodige takrøyrsumper. Vatna har den største artsrikdommen mht. fugler knytta til ferskvatn i Karmøy. Videre skiller Fiskåvatnet, Bøvatnet, Gunnarshaugvatnet og Øygardstjernet seg ut som attraktive tilholdssteder for fugler som foretrekker eutrofe vatn. Dette gjelder også for Hilleslandsvatnet, som med en tett bestand av vasspest og gjødsling ved avrenning fra jordene rundt, er et av Karmøys fuglerikeste vatn - ikke som hekkebiotop, men som sted for næringssøk for fugler som overvintrer eller er på trekk. Noen karakterarter for vatnet i så henseende er kvinand, toppand, laksand, stokkand og brunnakke, i tillegg til grågås og sangsvane som lokkes til stedet pga. godt beitegras. Nytt er knoppsvanas ankomst. Et par hekka her for første gang i 1995.

Karmøy klarer likevel ikke å stille opp med gode nok hekkevilkår for en rekke våtmarksarter som nærmest oss fins på Jæren. Grunnen til dette er trolig at våre eutrofe vatn og våtmarksområder er for små. Av våtmarksfugler som ruger på Stavanger-halvøya, men som ikke er påvist i Karmøy kan nevnes toppdykker, knekkand, toppand, myrsnipe, brushane, svarthalespove, dvergmåke, rørsanger og skjeggmeis. Videre er nok mangel på større vassdrag og elver grunnen til at fossekallen ikke er fast hekkefugl i Karmøy.

Verneverdig hei og våtmark
Av våtmark knytta til ferskvatn, har Karmøy to lokaliteter som nylig har fått reservatstatus. Disse er Tjøsvollsvatnet og Heiavatnet som begge er særdeles artsrike lokaliteter både med hensyn til planter og fugler. I Fylkesplanen for naturvern (Rogaland Fylkeskommune1992) er heiområdet Geithaug-Stiklevatn foreslått som landskapsvernområde. Dette er det største sammenhengende lyngheifeltet i kommunen som fortsatt er slik det "alltid" har vært: en bit 3000 år gammelt kulturlandskap. Området er også siste, sikre tilholdssted for de mest arealkrevende heifuglene. Utenom dette 7 km² store lyngheifeltet, finnes ennå et par restområder som ikke er dekka med så mye planteskog at den typiske heifuglfaunaen med bl.a. heilo, hubro og orrfugl er borte. Områda er strekningen Blikshavn-Stiklene øst, via Sålefjella og vestover mot Tistreivatn-Vaulen, samt Litlavatnet-Langemyr-Mjåvatn, som fortsatt har noen få hekkende par av våre mest sårbare lyngheiarter.

Knoppsvana kan vel betegnes som 90-åras mest framgangsrike art i Nord-Rogaland. Bildet viser Karmøys første svanekull som kom til verden i Tjøsvollsvatnet juni 1991.

Av artsrike småområder med verneprioritet knytta til hei og våtmark er disse blant de viktigste i fuglesammenheng: Sletthei, Munkaskard, Veamyrane, Storestemmen (Bygnes), Bøvatnet, Gunnarshaugvatnet, Fiskåvatnet, Øygardstjernet, Nordvatn, Hilleslandsvatnet samt Vassbrekke- Aksnesvatnet på fastlandet (jfr. kart som viser lokalitetene).

I skogen
Lauvskogen - Furuskogen - Granskogen - Verneverdig skog
I århundrer har Karmøy vært uten skog og kjennetegna av vide myrer og lyngheier. Trolig må en heilt tilbake til steinalderfolkets behov for beiteareal for å finne ei forklaring på forsvinninga av de rike furu- og edellauvskogene som en gang eksisterte her og som vi ennå kan se rester av i torvmyrene.

Karmøyskogen slik vi ser den i dag, er av relativ ny dato. De eldste furuplantningene blei reist for snart 100 år siden. Barskogsplantningene legger i dag beslag på ca. 38 km². Av disse utgjør granfelta, vesentlig sitkagran, heile 27 km².

På fastlandssida dominerer barskog mot Karmsundet mens lauvskog er mest vanlig mot Førdesfjorden. På øysida fins det mest lauvskog langs Karmsundet. Lauvskogen utvider stadig sitt areal, særlig der husdyrbeiting etter hvert har opphørt. Det åpne kystheilandskapet er i ferd med å lukkes.

Gjennom mange år med planting og naturlig spredning av skog, har stadig nye fuglearter etablert seg eller auka i antall. Til disse hører bl.a. spurvehauk, rugde, ringdue, gråspett, flaggspett, vendehals, trepiplerke, bøksanger, måltrost, stjertmeis, spettmeis, grønnfink og gråsisik.

Som hekkefugl forekommer spettmeisen kun i Karmøys edleste lauvskoger, og den kvikke klatrespesialisten har derfor sterkt avgrensa leveområder i kommunen. Likevel synes den beskjedne bestanden å klare seg godt - ikke minst takket være de mange fuglekassene som den har fått til disposisjon rundt om. Fuglen på bildet har reir i et naturlig hol i et gammelt rognebærtre.

Ei gruppe skogsfugler som er relativt vanlige både i Rogaland og Sunnhordland, har ennå ikke slått seg ned som rugefugler i Karmøy. Dette kan skyldes at skogområda fortsatt er for små, at de klimatiske forholdene ikke er de rette ytterst ved kysten eller at "fastlandsarter" rett og slett ikke har oppdaget de nye mulighetene i vest. Enda en grunn kan være at bestandene rett og slett ikke produserer nok avkom til å kunne utvide hekkeområdet. Blant slike skogelskende fuglearter som hekker i nabokommunene i øst og ellers innover på fastlandet finner vi storfugl, grønnspett, dvergspett, hvitryggspett, gulsanger, rødstjert, gran- og furukorsnebb.

Lauvskogen
Lauvskogen har utvida sitt areal i Karmøy i løpet av de siste tiåra. Den klorte seg tidligere fast i smale belter langs kronglete bergskrenter i ly for nordvesten. Husdyr på beite var før et effektivt middel for å hindre lauvskogen i å ekspandere. Etter hvert som beiteområda har skrumpa inn, har lauvskogen overtatt. Kjappest på plass og mest dominerende blir gjerne bjørk, vier, selje, rogn og osp når beitetrykket opphører. Men også eik og hassel følger med, og det er disse to artene som reknes for å være skogdannende og som har den største artsrikdommen knytta til seg. Spredningen skjer ikke bare ut fra gamle kjerneområder for lauvskogen, men heilt nye arealert inntas også, slik som større myr- og heiområder f.eks. på Håvik og Fosen. Lauvskogen er fuglerik, særlig om den har innslag av edeltreslag og spredte bartrær. Lauv- og blandingsskogen i Karmøy har mottatt flere nye hekkefuglarter i løpet av de siste 30 åra. Siste tilskudd er gråspett og stjertmeis. Bare løvmeisen er forsvunnet.

Som en følge av det begrensa arealet lauvskogen utgjør i Karmøy, er antall par av de mest utprega lauvskogsfuglene lågt. Dette gjelder årlige hekkefugler som rugde, kattugle, gråspett, hagesanger, munk, svarthvit fluesnapper, stjertmeis, blåmeis og spettmeis. I tillegg kommer vendehals og bøksanger som begge kan mangle som hekkefugler enkelte år. Tallrikest blant de nevnte lauvskogartene er blåmeisen og hagesangeren.

Av karakterarter i Karmøys lauvskoger må nevnes rødstrupe, svarttrost, rødvingetrost, løvsanger, kjøttmeis og bokfink. Disse er blant våre aller tallrikeste fuglearter.

Løvsangeren trives i all slags skog. Den fins over hele Karmøy og er trolig vår aller tallrikeste fugl om sommeren.

De mange byggefelta som er etablert rundt i kommunen, har også bidratt til lauvskogstilvekst ved alle hagene som er anlagt. Bærbusker av alle slag har dessuten gitt stadig flere fugler lettvinte måltider. Videre har ekstraforpleining gjennom vinterforing i hagene utvilsomt forbedra graden av overlevelse for bl.a. troster, meiser og finker.

I vernesammenheng er lauvskogen i Karmøy viktig fordi den utgjør en såpass liten del av kommunens ulike økosystemer. Høgste verneprioritet har de største, sammenhengende lauvskogsområda ettersom disse huser flest arter og større bestander enn små skoger og treklynger. For Karmøy betyr dette høgste verneinteresse for det smale lauvskogsbeltet på strekninga Snørteland-Sørstokke ved Karmsundet og tilsvarende belte mot Førdesfjorden. Deler av nevnte lauvskogsområder er dessverre blitt utarma de siste åra pga. intensivering av sauehold. I deler av området er undervegetasjonen heilt nedbeita og ungtrær og busker dør pga. at dyra går til angrep på barken vinterstid. Utvides saueholdet ytterligere i de begrensa lauvskogsfeltene, vil Karmøy fort miste flere sårbare og nyetablerte hekkefuglarter.

For lauvskogelskende fuglearter som hagesanger og blåmeis, er også arealmessig små skogsfelt og lier tilstrekkelig for hekking. Eksempler på slike småområder har vi på Sørhåland, Hovdastad, Vedavågen, Blikshavn-Snørteland, Kopervik-Skår, rundt Vorråvågen, på Fiskå og spredt på fastlandet fra Våga til Skre.

Furuskogen
Den mest verdifulle barskogen i Karmøy med hensyn til fuglelivet, gjelder de eldste furuplantningene som vi bl.a. finner ved Sandvatnet, ved Melstokkevatnet og på Kvalavåg. Karakterarter med hensyn til hekking i slik gammel, lysåpen furuskog er gjerdesmett, rødstrupe, granmeis, toppmeis, svartmeis og bokfink.

Tøff type toppmeisen. Uten å rikke seg en kilometer fra hekkeplassen og uten menneskelig foringshjelp, kommer toppmeisen seg gjennom sjøl de hardeste vintrene i furuskogen med overskudd nok til å starte eggleggingen før alle de andre småfuglene - i begynnelsen av april.

Meisenes antall avgjøres av skogens "urskogspreg". Får skogen eller deler av den stå urørt slik at døde og døende trær ikke felles, vokser mulighetene for hekkesuksess for de holrugende fuglene. Utsetting av fuglekasser virker positivt på meisebestanden og kan i tillegg tiltrekke seg arter som vendehals og svarthvit fluesnapper. Fuglekasser har også vist seg nyttige for perleugla som i alle fall siden 1972 har vært periodevis hekkefugl i Karmøys eldste furuplantninger. Underlig nok har en slik typisk innlandsfugl funnet seg til rette på Karmøy og har her sin vestligste hekkeplass i landet. Den er ellers knapt påvist som hekkefugl andre steder på Vestlandet.

I furuskogene hekker også andre sårbare eller fåtallige arter som hønsehauk, hornugle, flaggspett, trepiplerke, duetrost, gransanger og gråfluesnapper. Det aller siste tilskuddet til lista for hekkefugler i Karmøy, stammer typisk nok fra en av våre gamle furuskoger hvor det våren 1995 blei påvist hekking hos trekryper.

Høgvokst furuskog slipper som regel til nok lys for en rik undervegetasjon av bl.a. blåbærlyng slik at også mange bakkehekkende arter finner seg til rette. Tallrikest er da rødstrupe og løvsanger. Rugda, vår eneste skoghekkende vader, vil også fins her. Med rikelig innslag av høgvokst einer vil i tillegg jernspurv, svarttrost, måltrost, rødvingetrost og fuglekonge finne hekkesteder og være karakteristiske arter i furuskogen. Med innblanding av gran stiger artsantallet, og vi får inn f.eks. ringdue og nøtteskrike, og sjeldnere arter som spurvehauk, møller og dompap.

Små klynger eller rekker (leplanting) av furu eller gran i hei- og jordbruksområder er mange steder i kommunen tilholdssteder for gråtrostkolonier. Ringdue, kråke og bokfink er andre arter som hekker tallrikt her. Tidligere kunne en også finne dvergfalk som benytta slike lokaliteter hvor den gjerne tok i bruk gamle kråkereir.

Furuplantninger hvor trærne står så tett at det knapt fins annet enn lav- og mosearter på bakken, har på samme måte som de tettplanta granfelta, et sparsomt fugleliv.

Granskogen
Den fuglefattigste skogstypen er de tette sitkagranfelta som etter hvert dekker store arealer. Så lenge denne skogen er ung og buskaktig finner en del fuglearter seg til rette: svarttrost, måltrost, rødvingetrost, tornsanger, løvsanger, fuglekonge, grønnfink, tornirisk og gråsisik for å nevne noen.

Grønnfinken - grønn fugl som bygger mosegrønt reir i eviggrønne trær og busker. Har lagt seg til fine spisevaner ved å oppsøke enhver hage hvor det tilbys solsikkefrø. Vinterforing og auka barskogsareal har gjort grønnfinken til en av Karmøys vanligste fugler.

Etter hvert som trærne vokser, vil lyng, gras og urter forsvinne pga. lysmangel på skogbotnen, samtidig vil de fleste fugleartene flytte ut. De tette granfelta blir nærmest som ørkenstrøk å rekne i fuglesammenheng. Et eksempel er Haugavågen. Eneste arter som synes å trives som hekkefugler i slik skog, er gråhegre som benytter tretoppene til reirplasser, ringdue, svartmeis samt en og annen fuglekonge, trost og fink. Med all nyplantingen i heiene vil tette granfelt bli et stadig mer typisk trekk ved Karmøynaturen. Enkelte tette granplantninger i tilknytning til bebyggelse og innmark har en viktig funksjon som overnattingsplasser. Stæren samles i tusentall på slike lokaliteter før avreise om høsten. Nettopp Haugavågen har vært brukt i mange år av tusener av stær på overnatting. Tilsvarende nattkvarterer for stær fins nå årlig ved Skudeneshavn (Vik og Mjølhus), ved Åkrehamn (Sævelandsvik) og i Vedavågen. Stær fra Nord-Karmøy har i årevis overnatta på Vibrandsøy. Utenom stær er skjære, kaie og kråke også flokkfugler som gjerne søker nattlig tilflukt i tette skogholt nær bebyggelse.

Verneverdig skog
Det finnes ingen skogreservater i Karmøy. Men følgende edellauvskoger er foreslått båndlagt i kommuneplanen: Østhuslia ved Førdesfjorden og Sørstokke ved Karmsundet. Små verneverdige lauvskogspartier med rikt fugleliv fins ellers på Sørhåland, Hovdastad, Snørteland, Fiskå og i Røyksund. Av barskog er de eldste furuplantningene av størst verneverdi i ornitologisk sammenheng. Slike finner vi f.eks. ved Sandvatnet, Melstokkevatnet og på Kvalavåg.

I jordbruksområda
Verneverdig kulturmark
Jordbruksarealet utgjør en betydelig større del av naturen i Karmøy enn i landet vårt generelt. Av det totale arealet på 228 km² legger jordbruket beslag på nær 46 km² eller ca. 20%. Det meste av dette går med til grasproduksjon og beitemark. Åkerland benyttes foruten til dyrking av raigras, for det meste til poteter, gulrøtter og jordbær. For 40 år siden la korn og poteter beslag på omtrent 6-7% av jordbruksarealet hver, i dag er korndyrking historie.

Karmøys jordbrukslandskap kjennetegnes av at det er oppstykka av nakent fjell, myrområder, veier og bebyggelse. De fleste bruka er små. At Karmøy likevel har et levende og relativt stort jordbruksmiljø gjenspeiles også i sammensetningen av fuglefaunaen. Noen arter som i Norge har sin hovedutbredelse på flatbygdene østafjells og på Jæren, fins også som vanlige hekkefugler nord for Boknafjorden. Dette var lenge ukjent for forfattere av norsk fuglelitteratur som satte nordgrensa for en del arters vedkommende med Jæren. Et typisk eksempel fins i "Norges fugler" (Haftorn 1971) hvor det står om pilfinken: "fins spredt over Østlandet...og dessuten langs kysten til Jæren og Stavanger." Pilfinken har imidlertid en solid og stabil bestand i Karmøy og grensa for hekkeutbredelsen går gjennom Sveio. Allerede på Stord er pilfinken en raritet og i Bergen er den observert bare to ganger siden 1880! En tilsvarende utbredelse som pilfinken har tornirisken, hvor Haugalandet utgjør det nordvestligste kjerneområdet for arten i Norge.

Andre fåtalligere hekkefugler som følger kultur- og jordbruksområda langs kysten, ikke bare nordover til Jæren, men til og med Nord-Rogaland/Sunnhordland er knoppsvane, vannrikse, duetrost, engelsk/sørlig gulerle, gresshoppesanger, sivsanger, kaie og stillits. Videre oppover Vestlandskysten fins disse artene kun spredt og sporadisk eller mangler heilt som hekkefugler. Liknende utbredelse har også fåtallige arter som åkerrikse, sivhøne og sothøne, alle tre mangler nesten heilt på Vestlandet mellom Haugalandet og Møre.

Blant arter som i stor grad følger kulturlandskapet og jordbruket, men som likevel ikke har funnet seg til rette i Karmøy kan nevnes fasan. Etter hvert utsettingsforsøk har bestanden gått fort til grunne. En annen introdusert art er kanadagåsa som blir stadig vanligere å se, men den har ennå ikke funnet seg til rette som hekkefugl i kommunen. Av øvrige sørnorske hekkefuglene som er sterkt knytta til kulturlandskapet og som ikke hekker i Karmøy finner vi kun fem arter, nemlig rapphøne, vaktel, svartrødstjert, hortulan og kornkråke (ett hekkefunn).

I blandingsmiljøa
Verneverdig kulturmark
Lappeteppe-områder, vekslende mellom bebyggelse, jordbruksområder og lynghei med myr og vatn, er noe vi finner forholdsvis mye av i Karmøy. Slike områder virker tiltrekkende på mange fuglearter. Denne landskapsmosaikken er en viktig grunn for at Karmøy inngår i kjerneområdet for hekking i Norge av brunnakke, storspove, hettemåke, tyrkerdue og sanglerke. Av andre arter som trives i disse områda, kan vi nevne vipe, rødstilk, enkeltbekkasin, linerle, stær og gulspurv. Mange av disse artene er på dramatisk bestandsnedtur i Europa, og vi har derfor lokalt et spesielt ansvar for å ta vare på disse fuglene og det landskapet de er avhengige av.

Egentlig er svært mange av hekkefuglene avhengige av biotopblandinger, og de fuglerikeste områda er ofte randsoner, f.eks. overgangssona mellom lynghei og beitemark, mellom lynghei og skog. Som eksempel på en fugl sin avhengighet av biotopblanding kan vi nevne gråhegren som bygger reiret sitt i en grantopp i en gammel plantning, kvistene til reiret hentes i heia, mens maten den trenger fins i havkanten.

Verneverdig kulturmark
Det er nesten selvmotsigende å snakke om vern av biotoper i aktive jordbruksmiljø . Og blandingsmiljøa er ofte sporadiske overgangsfenomener. Like fullt er de svært viktige for mange av fuglene som i århundrer har fulgt i menneskets spor. Manglende forståelse for jordbrukslandskapets fugler har gitt dramatiske utslag på bestandene i det meste av Europa. Lokalt ser vi samme trend med nedgang for bl.a. gulspurv, gråspurv, låvesvale, sanglerke, storspove, vipe og åkerrikse. For kulturmarkfuglene kan imidlertid mye gjøres av den enkelte jord- og hageeier, for å "berge" disse artene lokalt og i en større sammenheng.