Berget vi bor på
Det berget vi bor på - den fjellblokka som utgjør Karmøy - er forma av byggende og nedbrytende krefter gjennom ufattelig lang tid. Karmøy er en spennende del av Norges berggrunn og mye forskning har vært gjort for å få en forståelse av hvilke prosesser som har vært i sving og i hvilken rekkefølge ting har skjedd. Vi skal bare kort ta med noen hovedtrekk i Karmøys geologi som har hatt og fortsatt har stor betydning for plantelivet og dermed også for fuglene. Stikkord er landskapsformer (topografi) og bergarter, samt mengde og sammensetning av lausmasser (sedimenter).

Karmøy tilhører den såkalte strandflata, og størsteparten av arealet ligger under 100 m o.h. Det meste av jordbruksområda med tilhørende lauvskogsbiotoper og tettsteder ligger under øvre marine grense på ca. 30 m o.h. Høgste punkter: Søre Sålefjell på øysida med 132 m og Dyrafjellet lengst mot nordøst på fastlandssida med 172 m.

Hvor er Karmøy?	Berggrunnskart	Karmøy etter istiden

Ikke uventa finner vi de høgste partia i kommunen der bergartene er hardest: i det gamle grunnfjellsområdet på fastlandet og i gabbro- og granittfelta på øysida. Det største sammenhengende høgdedraget (80-100 m o. h.) ligger i området mellom Røyningsvatnet og Sandvevarden. Topografisk sett er altså Karmøy ganske flat med et oppbrudt relieff, småknauset og uten egentlige fjellformasjoner.

Karmøys ulike bergarter har alle blitt til under havet, på en enorm sprekkesone i et ur-Atlanterhav. Fjellkjeda som tok form under havet, blei etterhvert pressa langt opp i dagen. Denne såkalte kaledonske fjellkjeda er siden slitt ned, men dens røtter utgjør i dag en stor del av berggrunnen i Norge, inkludert Karmøy, som i dag framstår som en sammenrøring av forskjellige bergarter med ulike aldere. Den eldste delen er grunnfjellets gneiser på fastlandet, men også i granittområdet som utgjør en stor del av Vest-Karmøy, er det påvist mineraler som uhyre gamle, inntil 2,5 milliarder år. Oppå deler av den urgamle berggrunnen ligger det såkalte ofiolittkomplekset med bl.a. gabbro og grønnstein som utgjør Øst- og Nord-Karmøy. Over disse bergartene igjen kan en enkelte steder som i et felt fra Falnes til sørspissen av Stiklevatnet, samt på noen skjær utenfor Sævelandsvik, finne sedimentære bergarter i form av fossilførende sandstein og konglomerat.

Denne gamle havbunnskorpa, ofiolitten, skal i følge dateringer ha blitt til for 480-500 millioner år siden. På berggrunnskartet ser vi at forkastningssonene mellom de ulike bergartene i hovedsak følger en SØ-NV retning. Dermed er også grunnlaget lagt for retningen på mange av vassdraga. Med hensyn til bergartenes bidrag som leverandører av plantenæringsstoffer, er det grønnsteinsområdet som kommer best ut. Grønnsteinen forvitrer lett, er rik på bl.a. kalium og har evnen til å nøytralisere virkningen av sur nedbør. Det er derfor ikke uten grunn at en særlig på Avaldsnes og Torvastad finner store arealer med god dyrkingsjord og mange næringsrike myrer og småvatn.

Et annet viktig bidrag til utforminga av Karmøy-landskapet kommer fra nedisinger og breframstøt. Den siste istida som trolig hadde sitt maksimum for omkring tjue tusen år siden, hauga opp og la igjen morenerygger og havavleiringer som vi ennå kan spore i landskapet f.eks. i Sletthei-området mellom Nygård og Bø på Avaldsnes og på Heiå og Eide mellom Åkra og Kopervik. Isfjell førte med seg mengder av stein fra bl.a. Sør- og Østlandet som vi i vår tid kan finne igjen i gamle strandvoller, men også nede i dagens fjæresone.

Da innlandsisen til sist trakk seg tilbake fra Karmøy, kom et karrig tundralandskap til syne. Havet stod da rundt 20 m høgere enn nå, og mens Karmøy langsomt heva seg etter at trykket fra isen blei borte, la havet mange steder etter seg tjukke lag med sedimenter i form av grus, leire og sand. Det er denne gaven fra havet som gjør bl.a. Vest-Karmøy til godt jordbruksland.

Kartet viser omtrent hvordan Karmøy må ha sett ut like etter siste istid da havet stod ca 20 m over dagens nivå. Trolig stiger den såkalte øvre marine grensa fra sør mot nord i kommunen. Likevel ser vi at mesteparten av jordbruksarealet og bebyggelsen i Karmøy ligger under 20 m grensa.

Viktige fugleområder i Karmøy

		Trykk på det stedet du vil se nærmere på av Karmøy! Eller trykk på forklaringen under kartene for å se disse!
Sjøområder	Landområder

Fuglene og været
En kombinasjon av mange forhold bestemmer hvorfor en art er utbredt slik den er. En viktig faktor er klima, med temperatur, vind- og nedbørforhold som grensesettere for fuglers evne til reproduksjon og overlevelse. Vi skal i dette avsnittet se litt nærmere på hvordan klimatiske forhold kan virke inn på den lokale fuglefaunaen.

Karmøy har et typisk kystklima med forholdsvis små variasjoner i temperatur og nedbørsmengder gjennom året, og ligger på Norges-toppen med hensyn til middeltemperatur. Bare få plasser på den ytre kyststripa mellom Lindesnes og Møre kan vise til like høg eller en tanke høgere årsmiddel. For Skudeneshavn (1961-90) er den på 7,6 °C. Det er 0,2 °C under snittet for forrige 30-års periode.

Den varmeste måneden på Karmøy er august med snitt på 14,2 °C mens den kaldeste er februar med pluss 1,6 grader. Sjøl om sommertemperaturen er relativt låg, kompenseres dette med en lang vekstsesong - den tida av året da døgnmiddel er over 6 varmegrader. For Karmøy varer denne perioden i gjennomsnitt fra 21.4 til 9.11. Et normalår har 216 frostfrie døgn med første og siste frostnatt 16.11 og 14.4 i snitt.

Figur 1. Vindrose som angir fordelingen av de ulike vindretningene i løpet av et normalår. Vinddata fra Skudeneshavn.

Vind har vi mye av og oftest kommer den fra sørlig kant. Søravind står for heile 20% av all vinden. Tar vi med vind fra sørøst i tillegg, er vi oppe i rundt 35%. Vinder fra S-SØ-Ø forekommer særlig om vinteren med høgtrykk over Skandinavia. De vandrende lavtrykkene fra Atlanterhavet har ofte en bane som berører Karmøy og hjelper til med å holde vintertemperaturen oppe. Vinder fra nordlig kant (N-NV) er mest utbredt fra april til august og bidrar til å holde sommertemperaturen nede. Det samme gjør skodda som ofte ligger tungt over de ytre kystområda vår og sommer. Faktisk skal en bare noen få kilometer innover på fastlandet før sommertemperaturen er høgere enn på Karmøy.

De kraftigste vindstyrkene forekommer oftest mellom oktober og januar. Samtidig har også denne tida flest vindstille dager, mens juni og juli har minst tid uten vind. Den gjennomsnittlige vindstyrken i fuglenes hekkesesong er på 6,3 m/sek. eller laber bris (snitt mai-september fra Skudeneshavn 1931-60). Tilsvarende tall for Oslo er 2,0 m/sek., eller svak vind.

Karmøy får relativt mye nedbør, rundt 1200 mm årlig, det aller meste i form av regn. Til sammenlikning får de våteste delene av landet, i fjordstrøkene, opp mot 3000 mm, mens det på de aller tørreste stedene på indre Østlandet bare faller ca. 300 mm pr. år. Global gjennomsnittlig nedbørmengde er ca. 860 mm årlig.

Figur 2. Nedbørsfordelinga gjennom året. Gjennomsnitt for Skudeneshavn 1961-90, årstotal 1270 mm. Nedbørsmengda er svakt aukende fra sør mot nord i kommunen med en årlig forskjell på ca. 200 mm.

Den relativt låge sommertemperaturen kombinert med mye vind og nedbør, er nok ekskluderende faktorer for fuglearter som ellers burde hatt muligheter for å hekke i Karmøy. Eksempler på slike arter som altså synes å foretrekke et mer kontinentalt klima er hauksanger, pirol, kjernebiter, nattergal, stillits og rosenfink. De to sistnevnte har sporadisk hekka i Nord-Rogaland. Innover på fastlandet, finner vi videre hekkefugler som musvåk, grønnspett, hvitryggspett, dvergspett, rødstjert, gulsanger, nøttekråke og tornskate. Stigende sommertemperatur og mindre vind innover på fastlandet i forhold til ytterst på kysten, gir også endringer i plante- og insektlivet, noe som igjen virker inn på fugleartsutvalget.

Om ikke sommerne her vest er spesielt varme, er vintrene mildere enn de fleste steder i landet. De "grønne" vintrene fører til at fuglearter som i størsteparten av Norge kun påtreffes i sommerhalvåret, fins hos oss også vinterstid, om enn ikke alltid i store antall. Som slike overvintrere kan nevnes brunnakke, krikkand, vipe, rugde, enkeltbekkasin, storspove, jordugle, sanglerke, rødstrupe, munk, stær, bokfink og bjørkefink. De milde vintrene begunstiger også livsvilkåra for fåtallige hekkefugler som vannrikse, sivhøne, sothøne og tyrkerdue. I denne sammenheng bør også svartstrupen nevnes. Sjøl om strenge vintrer slår ut bestanden, er Karmøy en av de få plassene hvor arten stadig forsøker å etablere seg som hekkefugl i Norge. En generell trend mot stadig flere "grønne" vintrer på våre kanter, er mulig årsak til vekst i vinterbestandene de siste åra av bl.a. dykkere, svaner og gjess.

Vinteren 1995-96 tok livet av alle overvintrende rugder i Karmøy. Heldigvis hadde arten noen representanter i utlandet, som vente tilbake til oss etter vinteren, for å føre slekta videre.

Arter som knytter sitt fødesøk til åpent ferskvatn eller frostfri jord, synes å ha størst problemer med å overleve under uvanlig lange frostperioder som i desember-januar 1981 og 1995. Etter 2-3 uker sammenhengende frost bryter først bestanden av rugde og enkeltbekkasin sammen. Sivhøne, vannrikse og gråhegre er andre som fort får vinterbestanden redusert når kulda drøyer med å slippe taket. Om disse sårbare overvintrerne hører til vår lokale hekkebestand, er ukjent. Ei rugde funnet vingeskada på Hillesland 4.12.95, var ringmerka i Finland seks uker tidligere. Også vannrikser som tilbringer vinteren på Vestlandet kommer i betydelig grad fra baltiske land. En utradering av nevnte sårbare vinterarter i Karmøy, trenger derfor ikke bety at også hele den lokale hekkebestanden går tapt.

Også sommerværet kan by på problemer for en del arter. Relativt kjølige og vindfulle sommermåneder gjør nok sitt til at mange fuglearter som er vanlige østafjells sjelden eller aldri slår seg ned som hekkefugler hos oss. Faller vårtrekket for arter med hovedutbredelse på Østlandet sammen med varmt og tørt vær på Vestlandet, stiger trolig hekkebestanden hos oss av østlige arter den påfølgende sommer. Dette synes å være nokså sikkert for arter som vendehals, møller, bøksanger, gråfluesnapper og tornskate. Av arter som ikke har fått til å etablere seg som hekkefugler i vårt vestkystklima, er f.eks. vepsevåk og fiskeørn.

En siste klimatisk faktor som kan gi utslag på hekkebestandene, er et fenomen vi opplever ganske ofte på våre kanter av landet, nemlig en sviende tørke tidlig på sommeren, gjerne allerede i mai. Noen uker uten regn, og arter som gråtrost, blåmeis, kjøttmeis og stær får problemer med å skaffe nok meitemark og insekter til ungekullene. Hos bl.a. kjøttmeis og stær registrertes det på Karmøy våren 1994 en dramatisk hekkesvikt der bare drøyt 30% av egga hos kjøttmeis resulterte i utflydde unger, og ca. 50% hos stær.

Klimaforbedring blir ofte trukket fram som en forklaring på at det gjennom heile dette århundret har blitt registrert nye hekkefugler i Norge. Og tilveksten har skjedd stadig raskere. I perioden 1904-69 blei 19 nye hekkefugler funnet i landet vårt. Like mange nye er kommet i tillegg bare i løpet av de siste 25 åra.

Etter alt snakket om drivhuseffekt, skulle vi tro at klimaforbedring var ei grei forklaring på artstilveksten: varmere vær, flere fuglearter klarer seg her oppe i nord. Nå viser temperaturdataene at det på våre kanter slett ikke har blitt varmere de siste 30 åra. I årssnitt har temperaturen for den siste 30-årsperioden (1961-90) falt aldri så lite. Somrene har blitt kjøligere og vintrene litt mildere. Dette er en trend som også kan spores om en ser Norge under ett: Særlig i løpet av 1980- og 90-åra har norske vintrer blitt mildere. Men kanskje vil vinteren 95/96 med uvanlig kulde både i Europa og Nord-Amerika, føre ny tvil inn i debatten om en menneskeskapt drivhuseffekt på jorda, sjøl om det etter hvert er slått fast at den globale temperaturen er på vei opp i vår tid.

Figur 3. Måneds middeltemperatur for normalperiodene 1931-60 og 1961-90 viser at somrene har blitt noe kjøligere og vintrene en tanke mildere på våre kanter. Kurvene bygger på tall fra Utsira fordi det ikke foreligger fullstendige data fra målestasjon i Karmøy.

I 1995 var gjennomsnittet for kloden 0,4 grader høgere enn snittet for perioden 1961-90 på omkring 15 grader. Klimaforbedring benyttes likevel ikke av forskere lenger som en avgjørende forklaring på det faktum at mange arter har utvida sitt hekkeområde mot vest og nord i Europa i vårt århundre.

Mange av fuglene våre tilbringer over halve livet utenfor Norge, og klimaendringer f.eks. i Afrika vil dermed påvirke vår hjemlige fauna. Klare eksempler på dette fikk vi i 1968-73 da det var ekstremt tørt i områda sør for Sahara-ørkenen. Rundtom i Europa registrertes en dramatisk nedgang i bestandene av mange småfuglarter. På Karmøy var utslaget mest synlig hos tornsangeren, som nesten ikke var å observere disse åra.

Når vinteren er ekstra kald, er det særlig de aller minste overvintrende fuglene det går utover. For noen arter kan imidlertid en vinter med mye vind og regn, ta like hardt på som en roligere og tørrere vinter. Den lokale bestanden av gjerdesmett nådde et maksimum i 1993, og vinteren 1995/96 påførte arten ytterligere bestandstap som det vil ta tid å erstatte.

Kortsiktige og lokale bestandsvariasjoner kan imidlertid forklares utfra klimatiske forhold. Som eksempel kan nevnes bestanden av gjerdesmett og fuglekonge. De milde vintrene de siste åra har fått bestandene til å vokse til uvanlige høgder. Vinteren 1993/94 var kaldere enn normalt med klart negativt utslag for bestandene påfølgende sommer. Som venta gikk vinterværet hardest utover fuglekongen sammenlikna med gjerdesmetten. Kalde vintrer vil altså i første rekke ramme de minste fuglene og de som ikke er i stand til å gå over på vegetarisk kost. Det går gjerne med flere hekkesesonger for å veie opp for tapet under en streng vinter. Bestandsvariasjonene fra år til år vil være større for fuglekonge enn for gjerdesmett etter som vi enkelte høster invaderes av fuglekonger fra hekkeområder bl.a. i Finland og Russland.

Figur 4. Vintertemperaturen lokalt gir tydelige utslag i bestandsstørrelsene hos mange arter, som i eksempla her. Klarest vises det hos gjerdesmett som stort sett er standfugl. De uvanlig låge bestandene i begynnelsen av 80-åra skyldes trolig den innbitte sibirkulden vi opplevde hos oss vinteren 1981/82. Talla bygger på fugler innfanga for ringmerking på Blikshavn, juli-nov. 1982-96.

Nærings- og bestandsvariasjoner
Variasjon i vær- og klimaforhold betyr også skiftende næringsforhold for fuglene, noe som i sin tur påvirker deres muligheter for reproduksjon og overlevelse. En høst som etterlater seg store mengder frø, bær og nøtter frister mange fugler som normalt ville reist sørover, til å overvintre hos oss. Rekordproduksjonen av rognebær i 1995 fikk f.eks. usedvanlig mange gråtroster, rødvingetroster og bjørkefinker til å stanse opp i Karmøy. Under en periode med mildere vær i januar, da alle trær var reinplukka for bær, trakk de fleste bort. Høsttrekket varte med andre ord for disse artene til midten av januar!

Mengda av frø og nøtter i nordlige Skandinavia og Sibir får også betydning for hvilke høst- og vintergjester vi får besøk av. En kald sommer med total mangel på bjørkefrø i Nord-Norge i 1995 tvang f.eks. skarer av gråsisiker ut av landsdelen og førte til tidenes største innvandring av arten hos oss fra oktober til januar. Om de heller ikke her sør fant bjørkefrø, fant de i alle fall rikelig med bl.a. rognebær og granfrø.

Tilsvarende frøsvikt hos cembrafurua i Sibir, satte i gang en rekordstor nøttekråke-invasjon mot vest gjennom Skandinavia. Relativt få nådde så langt vest som til Karmøy, hvor en del viste seg fra slutten av oktober, men blei borte i løpet av desember. Av andre arter som ofte invaderer våre kanter østfra om høsten, kan nevnes flaggspett, sidensvans, fuglekonge, svartmeis, kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, trekryper og dompap. Med større intervaller invaderes vi av sjeldnere arter som haukugle, perleugle, snøspurv, båndkorsnebb og nøtteskrike. Det hender at fugler som kommer hit under invasjoner slår seg ned som hekkefugler i Karmøy, men de fleste trekker bort før ny hekkesesong tar til.

Grankorsnebben er nesten alene om å la hekking styres mer av næringstilgang en av "rett" årstid. Bildet viser en unge som mates av hannen, Blikshavn 16.11.96.