MerkeværetSiden oppstarten i 1974 har Karmøy RG ringmerket over 320 000 fugler fordelt på 196 arter per 31.12.2015 og Karmøy RG er blant Norges eldste og største ringmerkingsgrupper. Bare 4 av i alt 40 grupper og stasjoner har i følge siste nummer av Ringmerkaren (nr 19, 2005) totalt sett merket flere fugler. Karmøygruppa utmerker seg ved å ha en høyere andel ungemerking enn landsgjennomsnittet. I 1996 stod Karmøy RG for over halvparten av ungemerkingen i landet av 5 arter og for over 10% av 29 andre arter. Totalt ligger kjøttmeisen på topp som gruppas mest merkte art med 28 528 merkinger, fulgt av løvsanger, blåmeis, grønnfink, fuglekonge, brunsisik, rødvingetrost, rødstrupe og stær. Alle med over 10 000 merkinger. Nedenfor finner du en gjennomgang av gruppas virksomhet fra 1974 fram til 1998.
Oppstarten
Karmøy RG hadde sin spede begynnelse i 1974 da Kristoffer Solvang fra Kopervik fikk ringmerkingslisens. Han hadde vært interessert i fugler i mange år og tok kontakt med Statens Viltundersøkelser på Ås for å få merketillatelse. Uten opplæring i kunsten å merke fugler fikk han etter mange henvendelser, lov til å merke unger av fire arter. Årsaken til denne tillatelsen var at han hadde valgt fugler som det var merket lite av i Norge, nemlig hubro, dvergfalk, ringtrost og hettemåke. Det ble ikke merket store antall, men mye arbeid ble likevel utført for de som fikk ring.
I 1977 fikk Aanen Munkejord og Finn Hauge merketillatelse gjennom Kristoffer Solvang, og det var fra nå av at det hele tok form av en ringmerkingsgruppe. Økning i mannskap og merkearter førte til et betydelig oppsving i antall merkede fugler. I 1978 ble gruppa ytterligere utvidet med tre personer ved at Martin Pearson og Magne Henrik Velde fikk lisens, samtidig med at Stein Folkedal overtok toppskarvmerkingen etter Sigurd Halvorsen som hadde merket skarveunger i koloniene i Nord-Rogaland og Sunnhordland fra 1973 til 1976. Folkedal overtok Halvorsens ringer, og med merketillatelse fra Stavanger Museum påtok han seg ansvaret for all sjøfuglmerkingen i området. Pearson tok hånd om merkingen av hettemåke og gråhegre, mens Velde tok seg av hubromerkingen. I tillegg til nevnte arter ble det i 1978 satset på ungemerking av kråke, ravn, kattugle og meiser.
Ungemerking
Satsing på ungemerking preger fortsatt Karmøy-gruppa, med en årlig andel på nær 40% av totalmerkingen. I landet sett under ett utgjør ungene drøyt 20%, med kassehekkende fugler som viktigste bidragsytere. Foruten allerede nevnte arter har Karmøy RG satset ekstra på å merke unger av følgende: havhest, hønsehauk, låvesvale, linerle, fossekall, buskskvett, gråtrost og tornsanger. I tillegg kommer kasserugende arter, vadere, terner og måker.
Ungemerkingen starter vanligvis allerede i begynnelsen av mai med de første kullene av toppmeis, svarttrost og ravn. Sesongen er på det travleste fra slutten av mai til slutten av juni. I juli og begynnelsen av august blir det en del andre kulls merking av meiser og troster, samt avslutning av sjøfuglmerkingen. Sesongslutt settes ofte av et seint låvesvalekull.
Nettfangst og merkerekorder
Store deler av høsten 1978 tilbrakte Finn Hauge og Stein Folkedal på Stavanger Museums ornitologiske stasjon på Revtangen. Her ble de opplært i kunsten å fange fugler med mistnett. Dette er finmaskede nett som blir spent opp mellom stenger, og når fuglene flyr mot nettene, faller de ned i lommer som dannes i nettet og kan lett tas ut av ringmerkeren.
Fra og med 1979 kuttet gruppa ut merking for Statens Viltundersøkelser og gikk over til utelukkende å bruke Stavanger Museum sine ringer. Finn Hauge overtok nå som leder av gruppa etter Kristoffer Solvang som hadde fått familiære ting å tenke på. Som følge av at vi i 1979 også fikk fange voksenfugler med nett, gikk merketallene kraftig opp. Bare under høsttrekket i 1979 ble det merket over 1500 fugler.
Årene som fulgte var preget av stor aktivitet og nye merkere kom stadig til. Det ble holdt ringmerkingskurs både i Haugesund og i Skudeneshavn. Dag Brynjelsen fikk ansvaret for Haugesund-merkerne. Fra 1980 til 1981 steg de årlige merketallene fra ca 4000 til ca 7000. I 1983 ble gruppa ytterligere forsterket med to mann fra Sveio. Leder her ble Frank Nilsen.
Midt på 80-tallet nådde Karmøy RG sitt høyeste aktivitetsnivå og merket da rundt 10 000 fugler årlig med 1986 som topp med over 15 000 merkinger. Av ulike årsaker sluttet heretter noen av de ivrigste merkerne, blant annet alle haugesunderne, og alle som ikke greide å overholde frister for innlevering av merkelister mistet lisensen.
Medieoppstyr og færre merkere
I 1988 fikk vi en heftig diskusjon i media om ringmerking og etikk. Det ble oppslag om dyremishandling og massedød av fugler i nett. Selv om disse negative hendelsene ikke hadde med Karmøy RG å gjøre, førte det til at interessen for merking sank. I 1990 var antall aktive merkere nede i sju, og siden har gruppa hatt mellom fire og ti medlemmer. Selv om det ble arrangert merkekurser i regi av Stavanger Museum med mange deltakere både i 1992 og 1994, mistet dessverre de fleste av disse interessen for feltarbeid ganske fort.
Sjøfuglmerkingen som hadde vært drevet godt siden 1977, tok nesten slutt i 1988. Særlig gikk det til bunns med merking av de typiske reservat-artene som toppskarv, krykkje, havhest, alke, teist og lunde. Etter som den største kolonien av måker befinner seg utenom reservatene, nemlig på Norsk Hydro sitt industriområde på Håvik, greide vi å holde tallene oppe for sildemåke og gråmåke i årene som fulgte. Samtidig lærte Arnt Kvinnesland seg kunsten å skille mellom unger av makrell- og rødnebbterne. Dermed kunne innsatsen på disse sjøfuglene intensiveres til tross for færre merkere.
Tidsskrift og ringtrøbbel
Som et viktig skritt i retning av mer orden og oversikt i den norske ringmerkingen, kom første nummer av tidsskriftet Ringmerkaren ut i 1989. Her presenteres årsrapporter fra de norske merkegruppene og stasjonene. Fra og med merkesesongen 1988 til og med 1992 ble Karmøy-rapporten forfattet av Finn Hauge, siden av Arnt Kvinnesland og Oskar K. Bjørnstad.
I 1997 kom merkesentralen i gang med et informasjonsskriv, RS-informasjon, som kom ut to ganger i løpet av året. Karmøy-gruppa var tydelig representert begge gangene med en sak som var lite populær ved museet. En av merkerne i gruppa, Oskar K. Bjørnstad, hadde nemlig i en del tid hatt et ettersøkningsprogram på Internett. Han søkte svar på fugler vi hadde kontrollert. Grunnen til dette var at det gikk år og dag uten at vi fikk svar på innsendte fremmedkontroller fra museet, og vi tok derfor saken i egne hender. Etter påtrykk ble opplegget vårt fjernet fra nettet. Om det var dette internett-utspillet som fikk fart på sakene, vites ikke, men i alle fall begynte vi nå å få svar på fremmedkontroller vi hadde gjort langt tilbake i tid. Samtidig fikk vi fortløpende svar på nye.
I de siste årene har etterspørselen etter ringer fra landets mange merkere ofte vært større enn hva museet til enhver tid har vært i stand til å framskaffe. For Karmøy RG sin del gikk dette til en viss grad utover ungemerkingen av f eks meiser og måker sesongene 1996 og -97. Fra og med 1998 synes imidlertid den verste ringnøden å være over.
Faste fangstplasser
De første årene med nettfangst prøvde vi oss fram med småfuglfangst på ulike lokaliteter og fant etter hvert ut hvilke steder som egnet seg best. Disse stedene ble i årene som kom til faste merkeplasser med så like fangstrutiner som mulig fra sesong til sesong.
Standardisering av nettfangsten gjør at artsantall og artssammensetning kan sammenliknes over flere år, slik at bestandsvariasjoner og trender kan avdekkes. Rutinemessig nettfangst gir også detaljert informasjon om ankomst- og avreisetider for mange av trekkfuglene våre. Særlig verdifull er fangst og merking av småfugler som er vanskelige å studere i felt pga. deres anonyme levevis.
Blikshavn ble etter hvert hovedlokaliteten. Her har det blitt drevet kontinuerlig vår- og høstfangst på faste nettplasser siden 1982. Foruten Arnt Kvinnesland som bor på stedet, har Oskar K. Bjørnstad, Nils Magnar Stava og Finn Hauge deltatt med å dekke flest mulig fangstdager under høsttrekket. Vårfangsten på Blikshavn, og på andre lokaliteter som vi har forsøkt, er alltid mager i forhold til høstfangsten. Trekkfuglene har en annen strategi om våren. Det virker som de enkelte fuglene kommer presis til sine respektive hekkeplasser uten å farte rundt fra sted til sted slik som om høsten. Andre flyr i stor grad over våre områder på nordtrekket og passerer Karmøy uten å mellomlande. Ved å fortsette vinterforingen utover våren, er det imidlertid mulig å lokke en del finker, meiser og troster inn i nett og feller.
Eneste stedet i nærheten hvor vårfuglene lar seg innfange i større antall, er på Utsira. Dette ble tydelig en helg i mai 1988 da noen av merkerne tok nett og ringer med seg dit ut. Her fikk de større fangsttall på et par dager enn vi gjør på Karmøy på ti vårsesonger. I alle fall for noen arter. F eks merket de 50 rødstjerter, 20 gulsangere, 4 blåstruper, 2 tornskater, samt fire nye arter for gruppa: boltit, turteldue, rødtoppfuglekonge og nattergal.
Tjøsvollsumpen og Heiavatnet har også vært faste merkeplasser i mange år. Her har vi særlig vært ute etter rørsangere og sivsangere som et ledd i acrocephalus-prosjektet som omfatter alle Nordsjølandene. Sangerne blir målt, veid, aldersbestemt og sjekket for fettmengde. Når fuglene siden mellomlander i Nederland/Belgia, blir mange av dem fanget der på samme måte som hos oss. Fettmengden som nå avleses forteller noe om hvor mye fett fuglene må lagre ved reisens begynnelse for at de skal klare denne strekningen non-stop.
Tjøsvollsumpen med øyas flotteste forekomst av takrøyr, er også kjent for å ha Karmøys største ansamlinger av overnattende låvesvaler og linerler. Enda mer enestående er det store antallet av tornirisk – over 5000 individer – som er opptalt på fine kvelder i august. Hans Inge Hansen har hatt mye av ansvaret for merkingene både i Tjøsvollsumpen og ved Heiavatnet. I 1997 ble det avbrudd i merkingene på begge lokalitetene i og med at de dette året ble erklært som naturreservater.
Tarevika på Langåker, Vest-Karmøy er ei grunn havbukt med bekkeutløp. Tang og tare samler seg lett opp i den smale bukta hvor den råtner og tiltrekker seg fugler som lever av insekter og små sjølevende dyr. De fleste småvaderne merket av gruppa har blitt innfanget her. Dessverre har merking i Tarevika sjelden blitt prioritert, slik at merketallene for adulte vadere ikke på noen måte reflekterer de store mengdene med fugler som raster her under høsttrekket. Jordbruksmiljøet rundt bukta, samt takrørforekomstene fører til at mange spurvefugler også finner veien til bukta eller de omkringliggende arealene. Derfor har det gjennom årene også blitt merket en god del småfugler i eller ved Tarevika. Andre lokaliteter som har blitt benyttet flere år på rad, særlig om høsten er: Eide, Skår, Haringstad, Syre, Skudeneshavn og Vikevågen, alle på Karmøy, Skeisvang i Haugesund og Vestvik i Sveio.
Fellefangst
Ikke all voksenfuglmerkingen foregår ved hjelp av mistnett. På 80-tallet ble en del voksne fugler innfanget ved hjelp av netting-ruser på reir. Dette fungerte godt bl. a. på vadere, måker og terner. Tjelder ble fanget i størst antall på denne måten og vi fikk kontrollert mange med britisk ring. Selv om kun et fåtall fugler forlot eggene etter innfanging på reiret, gikk vi etter hvert bort fra denne noe brutale fangstmetoden.
En stor del av småfuglene, særlig vinterstid, er merket på foringsplasser og innfanget ved hjelp av ulike felletyper. Fordelen med disse sammenliknet med nett, er at fellene gir mulighet for å fange nettopp de fuglene en vil. Og en unngår gjentatte innfanginger av de samme individene. Dessuten er litt større fugler som f eks svarttrost "sikrere" å få fatt i ved fellefangst enn ved bruk av småfuglnett som de ofte kommer seg utav. Den desidert mest fanga arten i feller er grønnfinken.
Resultater
Den grunnleggende ideen bak ringmerking er å skaffe kunnskap om fuglenes flyttemønstre, få kjennskap til trekkruter, rasteplasser og hvor de overvintrer. Bak dette ligger igjen tanken om å verne fuglenes viktigste leveområder gjennom året. Merkingen skaffer videre informasjon om hvor gamle fuglene blir i vill tilstand, dødsårsaker, hjemmetrohet, trekktider og trekkhastighet, overlevelsesgrad, bestandsvariasjoner på kort og lang sikt.
For Karmøy RG sin del har snart 25 års sammenhengende merkeinnsats resultert i en mengde gjenfunn som for en stor del ennå ikke er satt i system og bearbeidet. Noe er imidlertid gjort, og data fra ringmerkingen er bl a benyttet i boka Karmøys fugler (A. Kvinnesland 1995), for å beskrive bestandsvariasjoner og trender i det lokale fuglelivet. Her finnes også grafer over trekktider basert på ringmerkingen på Blikshavn siden 1982. Finn Hauge har videre jobbet seg artsvis gjennom hele gjenfunnsmaterialet til Karmøy RG og foreløpige resultater av dette finnes presentert nedenfor under tittelen Ringfugler. Her vil det etter hvert også bli lagt inn gjenfunnskarter og tabeller for de enkelte artene.
Ellers finnes resultater av merkingene i gruppas årsrapporter. De viktigste gjenfunna av merkinger vi har gjort, er å finne i tidsskriftet Ringmerkaren. Funn av "våre" fugler er benyttet i artikler og oppgaver som omhandler enkelte fuglearters trekkvaner. Også det engelske tidsskriftet Ringing and Migration som bare publiserer de aller viktigste utenlandsfunnene i Storbritannia, har nesten årlig med flere fugler merket av Karmøy RG. Et annet engelsk tidsskrift, BTO News, brakte en entusiastisk notis om en gråsisik som holdt til i en engelsk hage – merket på Blikshavn, Norway.
Til sist noen eksempler på spesielle gjenfunn av våre merkinger. Den som har trekt lengst er en rødnebbterne gjenfunnet i Natal i Sør-Afrika. Andre langveisfunn er en løvsanger til Ghana og krykkjer til Grønland. En gråhegre til Island er heller ikke å forakte. En grankorsnebb ble funnet i Skottland bare 4 dager etter merking på Blikshavn, og en havsvale merket på Ferkingstad, ble kontrollert på Orknøyene 5 dager etterpå. En gråmåke merket som unge vest for Åkrehamn i 1987 trakk samme høsten til Nederland hvor den ble kontrollert fem ganger fra desember 1987 til mai 1991. I november 1991 ble den funnet død på Åkrasanden.
Noen gjenfunn er til å le av – selv om de for fuglene vitner om triste ting. En måltrost ble f eks funnet død innendørs i England. Den hadde falt ned i ei toalettskål og krepert. Hvilke behov den hadde der kan vi jo bare gjette oss til. En gråtrost ble gjenfunnet i en forsendelse med juletrær i Danmark. Hvor trærne skulle sa meldingen ingenting om, men det er ikke verst av en "skittrast" å ende opp som julepynt.
 |
| Siste 5 på siden |
|
Vern Vipa 2020 Sjøfugler i Karmøy 2020 Vern Vipa 2019 Sjøfugler i Karmøy 2019 Kamera på krykkjekoloni i... |
 |
|
Resultater nyttårskryss 2024 Nyttårskryss på Haugalandet... Guidet Utsira-tur Resultater nyttårskryss 2023 Nyttårskryss på Haugalandet... |
 |
|
Søk aktivitetstilskudd innen... Seier for kystfuglene Betydelig medlemsvekst i... Indianerbekkasin i Pasvik –... Unge fuglekikkere fra hele... Tusenvis av hunder slippes... Miljøminister Andreas... Bjørn Olav Tveit er tildelt... |
